Eigenes kolonihage - god og dårlig byggeskikk

For en liten tid tilbake var klassen på vandring i Eigenes kolonihage i Stavanger. Sol skinte, og temperaturen var herlig!

Oppgaven var å se på byggeskikken, og hvordan byggene passet til hverandre og omgivelsene. Vi skulle finne eksempler på god og dårlig byggeskikk, og jeg må være ærlig å si at jeg ikke liker å legge ut bilder av bygg fra nabobyen som jeg synes har dårlig byggeskikk.

Det hvite huset ovenfor synes jeg har god byggeskikk. Det er idyllisk, og passer til naturen, og de andre husene omkring. Det skiller seg litt ut fordi det er ordentlig og velholdt, men det har også samspill med de andre husene rundt, og skiller seg ikke for mye ut. Huset er det første vi ser når vi kommer inn i kolonihagen, og gir et positivt førsteinntrykk. Tre som materiale passer fint i naturlige områder, og som i dette tilfelle en hage.

Her er et annet eksempel på et bygg jeg syntes har god byggeskikk. Fargene på veggene og taket glir inn i naturen. Det er lite og diskre, og ikke stort å pragende. Fasongen og formene er enkle, men dekorative. Jeg liker dette huset godt, på grunn av den litt søte plaseringen.

Dette er det jeg mener er et eksempel på dårlig byggeskikk. Det er lite velstelt, og har en kjedelig form. Fargene liker jeg heller ikke, da det er brukt to ulike farger på vinduskarmene og langs taket. Personlig synes jeg rød, grønn og gul på et hus blir litt "klovnete".

Her ser vi huset til en arkitekt fra tre ulike vinkler. Det skiller seg ut blandt de andre husene, og glir ikke inn miljøet. Likevel må jeg si at jeg liker det. Det står i kontarst til omgivelsene, men det vil ikke automatisk si at det er dårlig byggeskikk. Den brune trefargen er moderne, og naturlig. Husene i kolonihagen kan ikke være mer enn 30 kvadratmeter, og vi ser at det er maks utnyttet i dette huset.

Dette huset ligner på et fortelt til en campingvogn i tre. Fargen er fin, men formen skiller seg ut blant alle de andre husene. Det blir litt for voldsomt. Selv synes jeg ikke det har så veldig bra byggeskikk.

Måtte bare legge ved et bilde av denne skjønne redskapsboden. Dette var absolutt min favoritthage i kolonihagen. Helt nydelig!

Valentino - syn på det skjønne

Valentino Cleme  Ludovico Garavani var en meget dyktig italiensk motedesigner, kjent for sin enkle eleganse og sitt nydelige snitt. Aller mest kjent er han innen selskapsklær og klassisk design. Valentino Garavani ble født 11.mai 1932 i Voghera. Helt fra han var liten drømte Valentino om moter og kunst. Han ble trukket mot det elegante og skjønne. Som 14-åring fikk han moren til å sy ham klær som han selv hadde designet. Han ba henne også ofte om å endre plagg han kjøpte, fordi han ikke var fornøyd med detaljene. Han fikk pengestøtte av foreldrene til å følge drømmen sin, og studere det han alltid hadde ønsket i Paris.

Valentino har laget haute couture og prêt-a-porster for noen av de største stjernene i verden, og blir fortsatt kalt “den røde løpers regelmessige”. Kundelisten er lang, og full av kjente frontfigurer og forbilder, som for eksempel den britiske prinsessen Margaret og Elizabeth Taylor. Jacqueline Kennedy Onassis har også brukt flere klær fra Valentino. Mange skuespillere har også mottatt Oscar-priser i kjoler av Valentino, som for eksempel Julia Roberts, Jane Fonda og Cate Blanchett. Av norske brukere av Valentinos design er Mette Marit særlig stor. Hun har flere ganger brukt nydelige kjoler av Valentino, som i bryllupet til kronprins Frederik og kronprinsesse Mary av Danmark, og da hun var på besøk i sør-korea i fjor. Hun bar da en lys, rosa blondekjole, med et nydelig, enkelt snitt.  Det at store kjendiser som Elizabeth Taylor, Audrey Hepburn og Jacqueline Kennedy brukte Valentinos kjoler tidlig i karrieren han, hjalp han til å komme så langt om han har komt i dag. Før han slo gjennom med sitt eget motehus, jobbet han nemlig for Dessës i 5 år. Etter dette arbeidet han for Guy Laroche der han lærte å skape aftenskjoler. I 1959 reise han tilbake til Italia og startet sitt eget designstudio i Roma. Det var på hans første visning av sin første kolleksjon han ble oppdaget. Etter dette valgte både kongelige og internasjonale superstjerner sine brudekjoler fra Valentino. På premieren av storfilmen Spartacus i Roma bar Elizabeth Taylor en kjole designet spesielt for henne, og Jacqueline Kennedy bestilte seks kjoler i svart og hvitt for å bære etter hennes manns død. Hun bestilte også senere en brudekjole fra Valentino, da hun skulle gifte seg med Aristoteles Onassis. Kjolen var elfenbenshvit med blonder. Det av etter dette Valentino ble virklig kjent, og han havnet på forsiden av motemagasiner verden over.

Valentino fikk sin inspirasjon fra å se for seg kjoler, ikke kvinnene, men heller hvordan kvinnene ville like dem. Han sa at kvinner vil være vakre, og det er hans jobb å gjøre det. Fargen rød var Valentinos store lidenskap, og han elsket kontrastene mellom hvitt, svart og rødt. Antrekkene hans er tidløse, samtidig som moderne og originale, han er på en måte det vi kan kalle en nyskapende designer. Grunnlaget for Valentinos designerfilosofi er å feire de kvinnelige formene og kvinnenes seksualitet med rene og klare linjer.

 

At Valentino var lidenskaplig opptatt av skjønnhet er ingen hemmelighet. Særlig begeistret var han for India. Han var interessert i det vakre og tradisjonelle i ulike kulturer. Kolleksjonen hans fra 2002 er tilegnet India, selv om han sier at han alltid har et snev av India i kolleksjonene sine.

Det er laget en dokumenterfilm til hyllest for Valentino, nemlig ”Valentino: The Last Emperor”. Valentino har vært moteskaper i 45 år, og har satt store spor. Han blir ofte kalt for kjolekongen, og hans liv som designer ble fanget på film. Det har tatt ca. to år å lage filmen, og det er Vanity Fair-journalisten Matt Tyrnauer som star bak den. Filmen gir oss et innblikk i Valentinos design, og gir oss et innsyn I hans hverdag. Vi får også se mange av arbeidene hans og de aller vakreste kjolene.

I 2008 valgte Valentino å gå av med pensjon, 75 år gammel, med 45 år innen moteverden. Valentino har gitt nye idéer og kunnskaper til moteverden, og han har satt lys på det tidløse, elegante og enkle. Ved hans avskjed fra motebransjen valgte Valentino å si noen velvalgte ord: ”Jeg er klar over at motehuset som bærer mitt navn vil forandre seg, men jeg håper at det kreative teamet som designer de ulike linjene forstår hvordan de skal fortsette mitt arbeid på en slik måte at jeg vil bli stolt”, sa Valentino, før han med det takket for seg etter å ha skapt en egen epoke i motebransjen.

Isola del Giglio - akritektur og byggeskikk

Ser du byen?

(den helt på toppen)

Mange gamle italienske byer er nesten kamuflert. Denne byen på bildet overfra er på øyen Isola del Giglio. Byen er laget i samme materiale som mijøet rundt, som på bildet er stein. Rundt hele byen ble det bygget en høy mur, for å holde inntrengere ute. Nå er denne nydelige byen mer et sommerparadis. Byen er koslig, og gatene er små og trange.

Byen er sjarmerende, og nesten som et trappeslott. Tynne trapper og smale ganger finnes over alt. I Italia er husene mye mindre enn i Norge, og arealene mye bedre utnyttet.

Det er mange små detaljer og utsmykkinger på husenes fasade.

Rett utenfor bymuren lå dette huset. Beklager dårlig foto. Uansett, dette er et moderne hus, bygget med hensyn til de andre byggene rundt. Materialene er de samme.

Selv om det er mange små bysamfunn i Italia som er innenfor bymurer, er det også nyere hus. Her er et eksempel fra havnen på Isola del Giglio.

Museo Nazionale di Villa Guinigi, Lucca

I går var jeg på nasjonalmuseumet her i Lucca. Det var ganske interessant. Særlig populert museum er det nok ikke, for familien min var de eneste besøkende jeg så. Jeg skal ikke si så mye om museumsturen, siden det er vanskelig å forklare uten bilder, og det var forbudt å fotografere. Museumet inneholdt kunstgjennstander fra hele Luccas historie. De eldste gjennstandene var ca. 3000 år. Det er gammelt det. I Lucca på denne tiden ble det laget flotte krukker og tallerker med enkle bårder og dekor, mens i Norge bodde man i huler. Snakk om forskjell! Det var også en samling av rester etter gamle søyler, med flott utsmykking. For min del ble det litt vel mange gamle krukkerester og veggresten, men i slutten kunne man se malerier i rom etter rom fra 1500-1600-tallet. For det meste var dette kirkekunst, og nydelig var det (i alle fall det meste). Fargene var klare, og bildene bra utstilt. Det var lett og se at Jesus som barn ble malt mer og mer realistisk etter hvert som årene gikk. I begynnelsen ble han jo malt som en liten mann. At bildene og de andre gjennstandene var bra utstilt gjorde utstillingen mer variert. Jeg har ikke vært på mange utstillinger som er så fint stilt ut. På bildet under ser man et lite kors i rommet innenfor, dette så det nesten ut som svevde, stillig!

(bildene er funnet på internett)

Dører i Cortona

I dag var vi i Cortona. Det er stillig å se på hvordan husene er laget, og hvordan de glir inn i miljøet og hverandre. Husene ser litt slitte ut, men slik er alle husene. De har sin sjarm. Hadde de vært prikkfrie og flotte hadde det ikke vært like koslig i byen.

Det som er spennende  er å se på dørene. De skiller seg ut. De aller fleste husene har nye, store, flotte tredører. De var stillig å se kontrastene mellom husenes vegger og eksteriør og dørene. Her er noen dører jeg så i Cortona. De fleste dørene hadde flotte detaljer, og steinene rundt dørene var ofte lagt i buer. I gjennomsnitt var det mange flere dører med "rund" topp, i stede for helt rektangle dører.