mandag 30. november 2009

Propegandaplakater


Propeganda betegner det moderne og fremstiller informasjon fra en side, hvor man forventer at andre skal ta samme side av saken. Ofte er det en slags religiøs eller politisk reklame. Propegandaen blir ofte illustrert på plakater. Det finnes både morsome og mer saklige propagandaplakater.

 

          
Ovenfor ser vi en latterliggjørende-, en reklamerende- og en skremmelsespropeganda.






Øverst av de to plakantene over ser vi en moderne propegandaplakat av Obama. Nederst også en moderne av Hitler, en satire. Det er en klar likhet mellom plakatene. Fargene blå og rød går igjen, og bakgrunnen er på begge plakatene er delt i to, en rød del, og en blå del. Begge har slagordet, eller ordet som forbindes med dem, nederst på plakaten. Både Hitler og Obama er stiliserte. Plakatene er enkle, og menneskene er tydelig i fokus. Det er lagt lysere områdere i ansiktene, for å forsterke hvem plakaten avbilder. Hvem har laget disse plakatene? Noen som er mot Obama, og vil sammenlikne han med Hitler?  Eller er det bare noen som sammenliknet dem for gøy for å se likhetene?



Dette er en eldre propegandaplakat av Mao. Det er lett å se hvem som er i fokus. Maos ansikt er forstørret, og det er lagt et gult, lysende skjær bak ham for å fremheve ham. Han er stor, mens de andre menneskene er små. De "heier" på Mao. Måten han fremstilles på er som en god og kjærlig mann. Det er brukt farger som fanger, som gul og oransje, med svart som kontrast.

mandag 23. november 2009

Rolf Groven

"Opera under vann" - Rolf Groven


"Skrik" - Edvard Munch

"Skrik" er et verdenskjent oljemaleri som ble malt av Edvard Munch i 1893. Bildet ovenfor er kalt "Oprea under vann" og ble malt i 2007 av Rolf Groven. Vi kan lett se at Rolf Grovens versjon er en etterlikning av Munchs maleri.

I bakgrunnen av Rolf Grovens maleri kan vi se Operahuset i Oslo, som ligger helt inne i Oslofjorden, ligge under vann. Det viser til at hvis klimaendringene fortsetter, og havet fortsetter å stige, vil operaen før eller siden gå under vann. Selv om det er veldig overdrevet i maleriet, er det en liten sannhet i det og. I Edvard Munchs maleri skriker personen i forgrunnen. Men hva gjør han i forgrunnen på Rolf Grovens bilde? Skriker han av reddsel og fortvilelse for at de stor vannmassene vi dekke operaen, eller er han en operasanger?

Jeg synes det er stillig å bruke "gamle" og kjent malerier, og modernisere dem eller fornye dem med å legge inn nye detaljer og elementer. Dette skaper interesse og man legger merke til bildene nok en gang. Bildene hans har jo ofte en mening. Enten religiøs, politisk eller et annet budskap. Dette maleriet har jo et miljøbudskap. Selv liker jeg best Munchs maleri, men jeg synes det er spennende å se måten Groven har brukt bildet på til å formidle sitt miljøbudskap. Det at bildene er så like, men likevel så forskjellige gjør at Groven får understreket poenget sitt.

onsdag 18. november 2009

Honoré Daumier, Third class carriage


http://mini-files.thinkpool.com/files/mini/2008/01/31/The/20Third/20Class/20Carraige.jpg

Oljemaleriet "Third class carriage" ble malt i perioden 1862-64 av den franske kunstneren Honoré Daumier. Maleriet illustrerte det moderne og urbane livet under industrialiseringen på midten av 1800-tallet i Paris. Daumier begynte ikke å male bilder av tog før på 1840-tallet.

Honoré Daumier er en fransk karikatuetegner, maler og skulptør. Han er først og fremst kjent som en politisk og sosial satiriker, men siden hans død, har verdien av maleriene hans økt. Han var dypt interessert for mennesker, spesielt de underpriviligerte.

I bildet "Third class carriage" viser han oss med mye følelse for denne gruppen mennesker på togreisen.  Handlingen er lagt til en togvogn. I fokuset ser vi en liten, fattig familie med en mor med hennes lille barn, en bestemor som er i sine egne tanker og en liten sovende gutt. I bakgrunnen sitter mange kvinner og menn med flosshatter men triste miner. Dette er antagelivis en første eller andre klasse-vogn. Den fattige familien i forgrunnen smiler forsiktig. Midt i bildet trekkes en linje i det gylne snitt. Denne linjen er skillet mellom personene i fokuset, og resten av vogna.

Motivet er satt til inni en vogn. Store deler av bildeflaten er dekket av alle folkene i bildet, men vi kan se taket, og den ene veggen med to vinduer. Linjene er organiske og myke. Lyset setter fokuset på kvinnen med barnet  og bestemoren. Fargeskalaen er dempet og mørk, med noen få gullige lyspunkter. Det er store kontraster mellom det lyse og  det mørke, og det guleoransje og blå. Det er enkelt malt, og litt grovt malt. Hendene har for eksempel fått en tydelig kontur. Andre elementer i bildet har også fått kontur. 

Bildet forteller om klasseskillet på midten av 1800-tallet. Det er et skille mellom de som ligger lavest på den sosiale stigen, og de som er mer velstående. Dette er symbolisert med benkeryggen som går mellom de fattige og de litt rikere. I forgrunnen, hvor de som kjørte på tredje klasse, ser vi at menneskene har mer slitne ansiktsutrykk enn de i bakgrunnen. Da togene kom på 1800-tallet var det stor forskjell mellom klassene. Det var vogner for første klasse, andre klasse og tredjeklasse. De aller fleste tok tredjeklassereisene. Her var det priser folk hadde råd til, selv om det ikke var så stor komfort. Det var ikke toaletter i disse vognene, og folkene satt trangt. Til tross for dette var det disse vognene som var mest brukt. 

Bildet er malt realistisk og Daumier pynter ikke på sannheten. 



mandag 9. november 2009

Coup de Grâce


Overnfor kan man se den øverste delen av en strikket giljotin. Den er laget av Kjersti Andvig. En giljotin er en innretning som ble brukt til halshugging. Du sitter sikkert nå å tenker: Hvorfor i all verden har Kjersti Andvig strikket en giljotin? Og det skal du nå få svar på.

Giljotinen ble utstilt på den internasjonale strikkeutstillingen Strikknikk på Kunstindustrimuseet i Oslo høsten 2007. Den er den historiske delen av et stort prosjekt om dødsstraff. Giljotinen er blodrød. Man kan se en sammenheng med at giljortinen ble strikket, med giljortinene i Frankrike under revolusjonene. På den tiden var det "strikkersker" som satt rundt giljortinen. De ropte "Kapp av dem hode". Og de lot en maske falle for hver gang det tunge øksebladet ble sluppet ned gjennom rammeverket. I slutten av dagen ble antall hull i strikkearbeidet talt. Dette fortalte hvor mange henrettelser det hadde blitt foretatt den dagen.



Kjersti Gisvold Andvig er en norsk kunstner født i 1978. Hun har laget mange nyskapende og anderledes kunstverk, som blandt annet da hun sammen med Lars Laumann laget det samsike flagget i neonfarger. Hun har også laget en skulptur av en kvinne i 3D av 180.000 legobrikker. Hennes mest kjente verk er derimot hennes strikkede dødscelle i naturlig størrelse, som hun laget i anledning et prosjektet om dødsstraff. Her kan du lese mer om dette prosjektet, og den spennende historien i arbeidet bak:
http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article2640092.ece



Kjersti Andvig strikker for å vise sitt engasjement og sin motstand mot dødsstraff. Selv om den siste henrettelsen med en giljortin fant sted i 1977, fortsetter mennesker å ta livet av andre mennesker. Som straff, som hevn eller som gjengjeldelse. For å endre på dette må det føres et politisk arbeid. Men politikken vil ikke klare det alene, kunst og kultur må også bidra. Kunsten bidrar med at det blir satt fokus på saken, og viser at folk og kunstnere bryr seg og er engasjert.


 

Det er vanlig å forbinde stikking med noe varmt og koslig, men i denne sammenhengen er det brukt som noe uhyggelig og fælt.

Jeg synse kunstverket er stillig. Det er viser til en kunstner som er nytenkende og kreativ, og som virkelig ønsker å gjøre noe mot dødstraffen. Jeg hadde jo aldri selv kommet på å strikke en giljortin. Kunstverket er brukbart og fungerer, men skader ingen. Jeg liker at fargen er så gjennomtenkt. Rød symboliserer blod, noe man forbinder med død og henrettelser.



Her er en link til Kjersti Andvigs hjemmeside.